Tøffhetens bånd

Av | februar 1, 2024

Denne uken satt jeg sammen med en ung mann som var nedbrutt og hadde det vondt. Jeg satt sammen med ham i smerten og så og lyttet. Igjen og igjen snakket han om behovet for å vise andre at han var ugjennomtrengelig for smerte. Med tristhet i øynene mumlet han: «Ingenting kan såre meg.»

Den natten lå jeg våken og tenkte på samtalen vår. Mens jeg vred og vendte på meg, gikk det opp for meg at jeg en gang delte samme tankegang som denne unge mannen. I likhet med dette barnet var jeg nøye med å bygge opp en rustning av tøffhet da jeg vokste opp. Noen beskrev meg som en «spitfire», men det var en selvvalgt rollefigur. Det var en karakter jeg skapte for å beskytte meg selv. Jeg trodde dumt nok at tøffhet var det samme som styrke.

Slike bindinger er en felle som sitter dypt i mange. Hvilke verdier har du gått på akkord med for å vise at du er tøff? Hvordan skyver du bort det ytre når det indre føles sårbart? Hvilken del av deg velger du å vise frem når du føler deg svak eller mindreverdig? Reagerer du som en bedreviter eller med sinne og hevn? Hvordan tjener det deg å være «tøff»? Her er noen av fallgruvene jeg opplevde da jeg kvittet meg med behovet for å være tøff:

Å skjule ditt indre jeg. Behovet for å være tøff har en pris. Det binder oss fra oss selv. Hvis vi er trygt skjult, kan vi ikke bli såret. I stedet for å dele hvem vi er med verden, gjemmer vi oss og hindrer andre i å bli kjent med oss. Dermed gjemmer vi oss også for oss selv. Sinnet og ånden vår blir fremmede i oss, romkamerater som sjelden snakker sammen. Når vi vender oss bort fra muligheter for å unngå å mislykkes, hindrer vi mulighetene som var ment for vår vekst.

Kampen for å forbli tøff. Som ung kvinne på vei inn i ekteskapet husker jeg at jeg kranglet med mannen min. Han sa noe som jeg fortsatt spør meg selv om daglig: «Mel, hvem i helvete er det du krangler med?». Som en som trengte å være tøff, følte jeg alltid at jeg måtte kjempe. Personen eller saken var irrelevant. Jeg var nødt til å slåss fordi det var inngrodd i meg. Jeg kranglet om været, middagsplaner og hva vi skulle se på TV. Det ble en villedende følelse av verdi. Jeg konkluderte med at hvis vi er tøffe på utsiden, kan vi ikke bli såret på innsiden. Nok en løgn jeg fortalte meg selv for å bevare tryggheten.

Tøffhet handler om å vinne. For mange år siden ga jeg opp behovet for å ha «rett» og ønsket om å kontrollere. Jeg bestemte meg for å ha tro. Jeg bestemte meg for å la livet gå sin gang, og kanskje ville jeg ende opp som en bedre person. Hvis du tror at du må være tøff, søker du en falsk følelse av trygghet, der livet er delt inn i vinnere og tapere, de mektige og de maktesløse. Ikke alle øyeblikk er til for å overvinnes, og i motsetning til hva mange tror, er smerte til for å føles. De største øyeblikkene våre oppleves i tapet. Uten et vondt hjerte kan vi glemme at det slår. Smerten planter frøene til det vi kan bli hvis vi lar oss forme i lyset i stedet for i mørket.

Jeg bryr meg ikke. Denne setningen går igjen hos mange av elevene mine. Hvis jeg ikke bryr meg, trenger jeg ikke å føle. En gang jobbet jeg med en elev som sa til meg: «Hvorfor skal jeg bry meg om en lærer som bare kjenner meg i ett år? Hvorfor skal jeg gjøre som hun sier? Hvorfor skulle jeg bry meg om noen?» Vi kan ikke tvinge andre til å bry seg. Vi kan ikke få dem til å se verdien i andre. Målet mitt er imidlertid å få dem til å innse at ved å bry seg om hva de gjør, viser de hvor mye de bryr seg om seg selv. Det virker som om barn tror at de kan straffe lærere de ikke liker, ved å underprestere og havne i trøbbel. Det de ikke ser, er at de bare skader seg selv. Å vise at du ikke bryr deg, gjør deg ikke tøff, men gjør deg utilregnelig overfor den du burde bry deg mest om – deg selv.

Vær sterk i en verden full av tøffe mennesker. Jeg ber oss alle om å huske forskjellen mellom tøffhet og styrke. Å vise godhet og kjærlighet til alle er tøft. Å gi andre nåde og tilgivelse er tøft. Det er tøft å ofre seg og tjene andre. Å gjøre det som er riktig når det er upopulært, er tøft. Det er tøft å si sannheten og sette søkelyset på urettferdighet. Verden er full av «tøffe», men når du faller på kne, må du legge fra deg rustningen og huske at tøffhet unngår, men styrke helbreder.

Dagen etter gikk jeg tilbake til denne eleven og delte innsikten min. Han satt på gulvet og så opp i taket. Jeg plapret i vei mens han satt stille. Jeg var redd for at han skulle kjede seg under forelesningen. Jeg avsluttet med: «Jeg vil bare at du skal vite hvordan jeg har det når jeg tenker at jeg må være tøff.» Han satte seg opp, så meg rett inn i øynene og sa «det samme». Hjertet mitt var fullt. Jeg vil alltid jobbe for å bygge styrke fremfor tøffhet. Jeg vil alltid jobbe for å kutte båndene som hindrer andre i å være sitt sanneste og vakreste jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *